Av Bjørn Atle Lein Bjørnbeth, administrerende direktør Oslo universitetssykehus
Helsetjenesten i kommunene og på sykehusene må jobbe sammen for å gjøre det viktigste for pasientene og innbyggerne. Skal vi lykkes, må vi fjerne mindre viktige oppgaver.
Kjære kollegaer i fastlegetjenesten!
Ekspertutvalget for gjennomgang av allmennlegetjenesten leverte sin første delrapport 1. desember. Utvalget peker på LIS1 som flaskehalsen: Samtidig som antallet studieplasser på medisin har økt, har det ikke skjedd en tilsvarende økning i antall LIS1-stillinger.
«Både for samfunnet, og for den enkelte lege, synes ventetiden for LIS1-tjeneste å være sløsing av tid og ressurser», heter det i rapporten.
Den endelige fristen for utvalget er 15. april. Vi aner imidlertid konturene av en rapport som peker på behovet for bedre utnyttelse av ressursene: Verken legene det gjelder, eller samfunnet, har råd til at unge leger må finne annet arbeid i påvente av å kunne bidra til den jobben som pasienter og samfunnet sårt trenger.
I februar skal Helsepersonellkommisjonen levere sin utredning. Kommisjonen har fått den krevende jobben med å sørge for en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste i årene som kommer. Også her er premisset tydelig: Antallet eldre er økende. Flere vil leve lenger med kroniske sykdommer. Det blir ikke flere i yrkesfør alder.
Fastlegeordningen har siden innføringen i 2001 gitt folk gode helsetjenester og vært en suksess for samfunnet. Mangel på finansiering, stor arbeidsbelastning og sviktende rekruttering har ført oss inn i dagens fastlegekrise.
Veldig mye er også bra i dagens helsetjeneste. Alt var heller ikke rosenrødt på starten av 2000-tallet. Det er lett at vi går oss bort i en forherligelse av tidligere tider.
Vi trenger nå først og fremst en praktisk tilnærming til de problemene vi står overfor – både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Det handler særlig om en tøffere prioritering av tiltak som bidrar til god helse for befolkningen. Arbeidsoppgaver vi «kan» gjøre, eller sågar «bør» gjøre, må vike til fordel for det vi «må» gjøre. Det må med andre ord lukes i fastlegenes oppgaver på veien mot en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Det er ikke et arbeid som er gjort over natta.
I samhandlingen mot oss i sykehusene må begge parter legge bort prestisje og taktiske hensyn. Mottoet er at «jobben skal gjøres». Også her må det prioriteres, slik at vi unngår byråkrati og dobbeltarbeid.
Det aller første vi må gjøre, er å slippe til LIS1 i praktisk-medisinsk arbeid.