Den siste visitasen Oslo biskop hadde i vår, fann stad i Bygdøy og Frogner menigheter. Eg las då følgjande i eit leksikon: Dronning Eufemia fekk i 1305 heile Bygdøy i morgengave av ektemannen Håkon Håkonson!
Wow! - Ei slik gave må ein jo takke for: Takk!
Takk. Ordet «takk» er nesten eit refreng i Bibelen.
To bibelske salmar, 106 og 118, startar med ordet «takk»:
Og ein lang salme rett før (104) lovprisar Gud for det som blir skapt i naturen:
«Du sveiper lyset om deg som ei kappe, du spenner himmelen ut som ein teltduk. Du lèt kjelder strøyma fram i dalane så bekker renn mellom fjella.»
Det rare,
som salmane i Bibelen og i salmeboka og også poetar set ord på,
er at det det er mogleg å få eit glimt av kven Gud er, indirekte,
ved å sanse og ta inn over oss det som skjer i naturen og i kroppane våre i denne tida:
Rolf Jacobsen skriv at vi på den måten nesten kan sjå Guds hjerte:
Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.
Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.
Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.
Eg finn mange «stier med lavmælt lys og spor i hjertene» i Oslo bispedømme. Det vil eg takke dykk for, og saman med dykk takke Gud vår skapar for. La oss ikkje ta kvarandre og skaparverket og naturen som ei selvfølge eller for gitt. La oss nære og dyrke og behandle kvarandre varsamt.
Takk! God sommar!
Foto: Dakota Roos, unsplash.com
